Hei
I FEF 1995 § 21401 var betingelsene for at en vei skulle regnes som offentlig vei følgende:
a. Veien må stå til almenhetens bruk (riksveier, fylkesveier og kommuneveier)
b. Veien må vedlikeholdes ved foranstaltning av stat, fylke eller kommune
c. Veien må være undergitt offentlig tilsyn (veitilsyn)
Dette samsvarer i hovedsak med definisjonen av offentlig veg i veglova.
I veiledningen til FEF 2006 § 1-5 står det derimot:
«Offentlig vei: vei åpen for alminnelig ferdsel. Annen vei og natursti er å betrakte som terreng.»
Hvordan skal denne endringen forstås? Hvilke kriterier skal etter FEF 2006 benyttes for å skille mellom «offentlig vei» og «annen vei», når kravene til offentlig vedlikehold og offentlig veitilsyn som fremgikk av FEF 1995 ikke lenger er angitt?
Skal begrepet «åpen for alminnelig ferdsel» tolkes i lys av veglova, vegtrafikkregelverket og eventuell rettspraksis knyttet til dette begrepet?
Som du skriver her har FEF 2006 §1-5 med veiledning følgende definisjon:
«Offentlig vei: vei åpen for alminnelig ferdsel. Annen vei og natursti er å betrakte som terreng.»
Dette er sett ut fra et sikkerhetsstandpunkt da avstander til vei med alminnelig ferdsel skal ha samme sikkerhetsnivå som minimum. Dette for å sikre almenheten fra skade forårsaket av forsyningsnettet gjevnført FEF 2006 §2-1.
«Elektriske anlegg skal prosjekteres, utføres, driftes og vedlikeholdes slik at de sikkert ivaretar den funksjon de er tiltenkt uten å fremby fare for liv, helse og materielle verdier.
Anlegg og utstyr skal være robust og egnet for alle påregnelige påkjenninger. Anlegg skal være fagmessig utført.»
Vegtrafikkloven §2 sier:
«Med veg forstås i denne lov også gate og plass, herunder opplagsplass, parkeringsplass, holdeplass, bru, ferjekai eller annen kai som står i umiddelbar forbindelse med veg.»
Dette betyr i praksis att privat vei som ikkje er stengt med bom, låst port eller tydelig merking som forbyr alminnelig ferdsel, kommer inn under definisjonen i FEF 2006 §1-5 m/veiledning.
Så ja vi må tolke det i lys av veglova, vegtrafikklova og rettspraksis. Men det som alltid skal være styrende er sikkerheten for personer og dyr der de har lovlig adgang.
