Hei,
Jeg prøver å forstå hvordan kravet til «relevant praksis» etter FEK § 7 egentlig skal tolkes.
DLE Oslo har opplyst at praksisen må knyttes til anleggstypene i Elvirksomhetsregisteret. For f.eks. arbeid i egen bolig/hytte må man kunne dokumentere relevant praksis fra «Bygning – elektriske lavspenningsanlegg». De viser til samme prinsipp for f.eks. sykehus, Ex, forsyningsanlegg osv.
DLE Buskerud har ikke brukt noen tilsvarende avgrensning i dialogen jeg har hatt med dem. For arbeid i egen bolig/hytte har de kun bedt om å få fremvist fagbrev, uten å etterspørre dokumentasjon på praksis spesifikt fra denne anleggstypen.
Det jeg stusser på, er at jeg ikke finner DLE Oslos avgrensning tydelig i FEK eller DSBs publiserte veiledning. Der omtales «relevant praksis», blant annet fra lavspenningsinstallasjoner/bygningsinstallasjoner etter FEL og NEK 400.
Jeg er helt enig i at man må ha relevant kompetanse. Samtidig er mye kompetanse innen lavspenning overførbar – f.eks. tavler, vern, kabler, kortslutningsbeskyttelse, jording og beskyttelse mot elektrisk sjokk. Som faglig ansvarlig må man uansett vurdere egen kompetanse opp mot det konkrete arbeidet.
Det jeg derfor lurer på er:
Kan et DLE avgrense «relevant praksis» til bestemte anleggstyper dersom denne avgrensningen ikke fremgår tydelig av forskriften eller offentlig veiledning?
Og dersom forskjellige DLE legger ulike vurderinger til grunn, hvordan skal den enkelte kunne vite hva som gjelder? Man kan f.eks. få én tilbakemelding der man bor, flytte til en annen DLE-region og naturlig anta at de samme nasjonale kvalifikasjonskravene fortsatt gjelder.
Noen som har erfaring med dette eller kjenner til rettslig/DSB-messig grunnlag for å knytte praksiskravet i FEK § 7 direkte til anleggstypene i Elvirksomhetsregisteret?
Mvh
Marius Verge